Dating råd no

Jeg har oplevet racisme og diskrimination i Danmark. Er der måske andre?

2020.06.15 12:44 surfergrl89 Jeg har oplevet racisme og diskrimination i Danmark. Er der måske andre?

Jeg er normalt kun en lurker her på Denmark; og kun har postet et par gang, når jeg har spørgsmål om kultur, politik osv. De sidste uger har jeg været skuffet over, hvordan medierne, sociale medierne og Denmark har reageret til racisme-debatten - ikke fordi jeg er uenig med jer, som laver sjov med "venstrefløjen", den sorte kvinde hvis navn jeg ikke kan huske, or whatever. Men fordi jeg synes, nogle af de jokes I har lavet faktisk er ganske racistisk (uanset hvor meget vedkommende har fortjent at blive kritiseret/lavet sjov med), og at jeg synes, det er foruroligende, at nogle få faktisk påstår, racisme ikke er et problem i DK.
Jeg kender ikke meget til danske reglepolitik. Jeg vil hellere ikke sige, at man kan overføre BLM og Amerikanske racisme i Danmark. Jeg vil dog sige, at dem som påstår, at systemisk racisme, soft racisme, og racisme i det hele taget ikke er et problem i Danmark har taget fejl. Måske har jeg taget fejl i min opfattelse. Måske min shitty, ikke-flydende dansk har ført mig til at misforstå de kommentarer, som har "inspireret" mig til at skrive denne post. Måske bliver jeg bare downvoted to hell. Jeg håber alligevel, at I vil lytte.
Nej, jeg bliver ikke dræbt af politiet og ja, denne post er en stor fallacy i sig selv, da den kun er om mine erfaringer. Forhåbentligt kan det dog vise danskerne og Denmark, at livet ikke er så peachy perfect for de udlaændinge, hvis grund til at flytte her ikke er for at arbejde hos Mærsk/Total.
Baggrund: Har boet i DK i 3 år, mørkhudet Asiat, en forældeen del af familie er Amerikaner. En del af forskellige new commmeforeigners i DK grupper (for social activities and networking). Var journalist og skribent i mit hjemland/i USA. Studerende nu.
Jeg ved, at denne post er emotionelt ladet fremfor at være baseret på statistik/research/whatever. Jeg er også klar over, at jeg slet ikke er undertrykt og har mange muligheder ift. minorititer i andre lande.
Jeg håber stadig, at I overvejer, at Danmark ikke er et perfekte, racisme/diskriminations-fri land. Mange udlænding har sandsynligvis oplevet "små," irriterende diskrimination, som har gjort livet vanskeligere for dem i forskellige grader. Jeg håber, I giver plads til dem, som ikke har oplevet den Danmark, som I har; som har en anden opfattelse af et land, som vi elsker og respekterer, men som nogle gange føler som ikke landet ikke elsker og respekterer os. (Jeg taler overhoved ikke for hele minoritetsgruppen, bare for mig selv og dem jeg kender, som har haft samme foølelseoplevelser).
Det er ikke for at sige, at DK er et lorte sted. Tværtimod. Det er hellere ikke for at sige Danmark og alle danskere er racistiske.
Man kan dog ikke bare lave memes om, at racisme ikke findes i Danmark. Og jeg synes, hvis jeg skulle været ærlig, at mange danskere er ufølsomme med deres ord/argumentejokes - og disse samme mennesker virker ret defensiv om Danmarks "progressiveness", når konfronteret med andre meningeopfattelser.
PS Der er en ung mand, som jeg følger, som har delt mange links om research/artiklestatistikker mht. racisme i Danmark: https://www.facebook.com/rbrygger; her er en podcast, som jeg synes var interessant (ikke at jeg er enig i det) https://avisendanmark.dk/artikel/racismeforsker-danskerne-er-selvglade-nationalister-som-ikke-kan-erkende-racisme?fbclid=IwAR0wYgLGgOu0IStjOQHdmVQDhox3uWyo_u8dIbCkW1ncysURVqAvFcl3xy4; her er en essay, som jeg også synes kunne være relevant: https://www.facebook.com/theLLAG/photos/a.493561587401992/2981563645268428/?type=3&theater
PPS vil bare tilføje, at jeg også synes, at det virker som om, reaktionen og kritikken til den sorte kvindes “racisme” har været meget mere grov og voldsom end til Paludans (hvor det synes, at viiiiiiirkelig mange danskere forsvarer Paludans bullshit for “ytringsfrihed”).
PPPS har slet ikke tid og energi til at tjekke grammaspelling og genlæse hvad jeg har skrevet, so apologies in advance
EDIT: JEG HAR GLEMT AT TILFØJE DEN VIGTIGSTE!!!!!
Min mands bedstevens bror havde en kæreste fra Australien. De vil gerne flytte her. Efter at ansøge og det hele, ringede han til the department for immigration (or whatever department is in charge of this called) to ask how good the chances of his wife were for being able to move here. Han sagde, at kvinden nægtede at svare; men efter at have presset hende, så sagde hun noget i retning af "Du har ikke noget du skal være bekymret for, hvis din kone kommer fra australien. Det er kun dem, som kommer fra uonskede lande ligesom i mellemøsten, som vil blive afvist." Det hele endte med at processen var for stressende selv for dem, at de blev skilt. (de giftede sig, fordi de havde hørt, det skulle være nemmere for dem at komme her som gift). Hvis i nogen sinde er i esbjerg, find en rock-bar med en bartender, som har været i australien. Han vil sikkert bekræfte denne (dog lad være med at vise denne post for at gemme min identitet lol).
EDIT 2:
yoooo a few of you guys are really defensive, damn. i'm not attacking denmark, jeez. i never even said i hate danes or that i hate being here or that denmark is worse than USA or that denmark is a racist shithole lol. me writing this post is NOT me complaining, regardless of what tone my danish writing gave off. i even outright admitted this post is devoid of statistics and is a big fallacy in itself, since it's just a bunch of hastily listed first-hand experiences and generalizations with no scientific basis.
i'm just suggesting that there's another side of denmark that some of us might not have seen/heard of/experienced - and for the betterment of our society and country, we ought to be open to hearing other people's perspectives. otherwise, we're just hiding the ugly parts of society under a rug and pretending they don't exist (and effectively saying these people also don't exist) - instead of tackling them and finding a solution head-on. just because i like denmark as a whole, doesn't mean i'm gonna shut up if i think there's parts of it that can and should be improved. denmark being good does not equal to it being immune from criticism/improvement.
EDIT 3:
Skal også nævnes, at vi havde en klassekammerat på HF, der blev smidt ud. Sort, havde baggrund som ex gang member, fattig familie fra somalien (kan ikke huske om han var født her eller om de flyttede da han var en baby). Gik i skole nogle uger efter han blev løsladt; havde lidt PTSD-agtig symptomer når han er i en klasselokale blandt mennesker, men fulgte opgaverne, lektier, m.m. fint! (Lærerne sagde selv, han har potentielle og er klog). Problemet var, at han fik for meget fravær på et tidspunkt for whatever reason (maybe PTSD eller reintegration to society problems eller andre årsager; da han begyndte at pjakke efter en idiot dansk dreng fra et andet hold sagde til ham, skolen er ligeglad med fravær). Smidt ud. Fair nok. Det er reglen jo. To hvide danske piger i samme hold. Har haft meget mere fravær end han gjorde. Præsteret på samme niveau som han gjorde ift lektier osv. Blev ikke smidt ud. Rygterne var fordi, skolen vurderede, at pigernes IQ er høj, derfor kunne de sandsynligvis klare skolen bedre trods fravær (selvom på det tidspunkt havde det ikke viste det endnu, da det skete 2ish måneder efter vi startede skoleåret). Jeg synes ikke, det er fair. Reglene siger jo, at man smides ud, hvis man har X-fravær - no exceptions - apparently unless you're a single, danish mother in her 20s. De fik chance til at vise, at de kan opgaverne trods fravær (og de fortsat med at have fravær mindst to dage hver uge hele skoleåret), men den anden ikke kunne.
EDIT 4:
Tak til alle som har bidraget til debatten, uanset jeres meningepolitiske holdninger.
Jeg vil dog sige, at jeg for a long time syntes, Denmark havde en negativ eller underlig stemning ift debatter og diskussioner. Mange kommentarer opfattede jeg som barsk, grov, uhøflig, immature, provokerende, sometimes not even addressing the topic but just insulting politicians/public figures/etc - selv når brugeren kunne bevise en artikel osv., kunne tonen være hård. Just now with all the criticisms against that black lady, there were jokes about her appearance and weight - also about Paludan, though I personally didn't see those as often.
I dismissed that gut-instinct as me being wrong, fordi mit dansk er shit og jeg er ikke flydende, så måske var det bare mig, der havde misforstået noget eller at noget var lost in translation. Nu tror jeg, at jeg havde ret. Især når der har været nogle danskere, som har reached out og udtrykkede de samme opfattelser.
EDIT 5 (og forhåbentligt sidste):
Saying "Der findes ikke noget forkert i de reglepunkter du har nævnt. Alle immigranter skal går igennem det" is like saying that "All immigrants are affected by these ridiculously tough laws; therefore the laws are not discriminatory since it discriminates against all immigrants equally" lol. The problem isn't having laws per se. Laws for safeguarding are fine. But some laws are dumb as fuck and downright unfair and were clearly made to regulate certain ethnic groups. Tightening certain laws so it affects certain social groups more than others - chiefly for the sake of virtue signaling and gaining populitisk votes - is, actually, a form of discrimination. Where is the logic in not allowing working residents any safeguards against arbejdsløshed? Where is the fairness in denying the visa application of an immigrant who has worked full time and paid taxes for many years (some more than most danes), simply because he was jobless for a few months prior to sending his application? Where is the fairness in that, when someone from EU can get more rights for working/paying taxes in a shorter timeframe? Christ. Did you guys even listen to your own samfundsfag/jura classes? Honestly...
EDIT 6:
i have not anywhere said that this post is exclusively about systemic racism....... if you wanna get technical with it, i’d call the bullet points about laws and difficulty getting social mobility/access to school etc as institutional racism - whether it’s systemic, too, is a whole other discussion
submitted by surfergrl89 to Denmark [link] [comments]


2017.10.06 15:50 randomnorgebruker Vet ikke hvor ellers jeg skal spørre om dette. 25 år gammel ufrivillig norsk jomfru. Tips?

Som tittelen antyder. Jeg vet ikke om dette er riktig forum for denne typen poster, men siden klaraklok.no er lagt ned og lommelegen.no koster spenn, prøver jeg her. Dette handler om noe personlig, så om du ikke bryr deg, ikke les videre.
Jeg er mann som bor i Oslo, og jeg har null erfaring med jenter. Har aldri fått så mye som et kyss. Dette er ikke på grunn av noe valg jeg har tatt. Jeg sparer meg ikke til "den rette". Jeg har aldri sagt nei til noen sjanser. De har bare aldri vært der. Jeg har flere ganger prøvd meg på jenter og spurt dem på date, men ingen har vist meg interesse. Jeg er over 190cm, 95 kilo, og over snitt utseende.
Jeg ble mobbet siden barnehagen. På barneskolen fikk jeg kallenavnet "dritt", og ble utstøtt sosialt. Alltid valgt sist til lag, aldri valgt som partner til gruppe, ingen ville sitte ved siden av meg på bussen, selv når alle andre seter var tatt. På ungdomskolen gikk denne mobbingen over på ydmykelse. Bursdager slutta jeg å feire da jeg var 13, ettersom ingen som var bedt kom på 12-årsdagen min heller. Gjennom hele ungdomstiden var det en "sport" å holde fester totalt hemmelig fra meg, for så å skryte av alt det kule som skjedde på festen til meg dagen etterpå. Så langt i livet har jeg aldri blitt bedt på noen privat bursdag eller fest. På videregående ble det enda værre. Jeg betrodde til en klassekamerat jeg trodde jeg kunne stole på i 10. klasse at jeg aldri hadde kyssa en jente. Dette ryktet spredde seg lynraskt, og hele videregående-kullet visste at jeg var "han ukyssa" før de visste navnet mitt. Dette var et rykte som holdt seg gående helt ut Vg3. I VG1 var det dessuten en som hadde gått i klassen min siden barneskolen som lagde et "prank" med de nye skoledatamaskinene, og la inn barneporno på min mens jeg var ute i friminuttet. Dermed fikk jeg også rykte for å være "pedo". Dermed ble også VdG et helvete for meg. Det hjalp heller ikke at jeg var forelska i ei jente jeg hadde null sjangs med i 5 år, og at hun ble fornærmet over at jeg trodde jeg hadde en mulighet.
I løpet av skoletiden var jeg hos helsesøstre og gjennom ungdompsykatrien og ble nøye evaluert - ADHD, ADD, autisme, asberger, adferds/lærevansker, alt mulig.... Og alt testet negativt. Da jeg var 15 ble jeg målt til 138 IQ og "over gjenomsnittlig" emosjonell intelligens. Jeg gikk til psykolog og psykiater i flere år - og de mente at det ikke var noe galt med meg, at jeg kun hadde vært uheldig med mitt sosiale miljø.
i 2011 gikk jeg ut av VDG. Jeg hadde jeg ingen venner, var fast mobbeoffer og syndebukk. Jeg prøvde å engasjere meg som russ, men russestyret holdt meg bevisst utenfor, og lot være å varsle meg om samlinger og arrangementer. Dette fikk jeg høre fra styreformann ansikt til ansikt var "for mitt eget beste". Jeg tok ingen russeknuter, og blei spysjuk på russetreffet. Noen bil var jeg ikke på, selv om jeg prøvde å bli med... Avangsåret var kanskje det værste når det gjaldt sosial utestengelse. For å få en ny start sosialt, begynte jeg så på folkehøyskole... Og der gjorde min manglende sosiale erfaring at jeg blei utstøtt igjen. I noen av klassene jeg tok rottet flere seg sammen for å late som ovenfor meg at klassen var avlyst, slik at de kunne ha den uten meg. Jeg prøvde også å bli med flere jenter og gikk ut på fylla, men ingen var interessert... På slutten av året var jeg forelska i ei ny jente, og hun endte opp med å ha sex med romkameraten min vegg til vegg med mitt internatrom. Jeg kunne høre de dreiv på i timevis. Det var tortur.
I 2012 prøvde jeg å få jobb. Jeg har ~4.5. snitt fra VdG, så trodde det skulle være enkelt å få seg jobb. Jeg prøvde i to år, med NAV, hundrevis av søknader, jobbsøkekurs, utnytting av nettverk, fulgte alle mulige råd.... Jeg prøvde å få frivillig arbeid slik at jeg kunne bygge CV, men dette krever erfaring for å få også.... Landa tilsammen et halvt dusin intervju, men fikk ingenting pga. mangel på erfaring. Pga pengemangel er jeg da stuck her i Norge. Det var også i denne perioden mamma og pappa begynte å droppe så ikke subtile hint som "Det er greit om du er homse, vi aksepterer det", og "Du trenger ikke være flau over oss hvis du vil ta med ei jente hjem". Jeg er ikke homse, og skulle gjerne tatt med jente hjem. Pappa ble gift da han var 22, så han har neppe peiling.
Derfor begynte jeg på universitetet i 2013. Jeg bestemte meg for å gi 110% på engasjement sosialt og akademisk. Sosialt er det helt tomt. Jeg prøvde å gjøre meg aktiv i faddergruppa og flere foreninger, snakke og være så åpen og imøtekommende som mulig, skaffe meg nye venner. Nå er jeg halvveis på masteren min, 4 år senere, og jeg har fortsatt ingen venner eller sosial sirkel. Noen kjente ansikter er det jo, men ingen merker forskjell om jeg er der eller ikke... Ingen har heller bedt meg med på noe som helst. Det er alltid jeg som må dytte og vise alt initiativ, og så fort jeg slutter å mase, gidder ikke folk holde kontakten. 90% av medstudenter har sine "sirkler", og det er umulig terskel å bryte inn. På jentefronten har jeg prøvd å bli kjent med jenter på studiene mine, og prøvd å vise interesse. uten noe hell. Jeg kan telle 7 forskjellige jenter jeg har bedt med ut på alt fra uforpliktende kaffe til date de siste fire åra, og ingen har sagt ja... Jeg kan forøvrig si at jeg aldri har besøkt ei jente heller, og har aldri hatt date. Prøvde å finne hore i 2014 og blei nesten tatt. Jeg fant escortepike som jeg hadde nummer til og bokmerket i nettleseren min. I de få dagene jeg samla mot til å gå gjennom med det, ble escortesiden avslørt i Dagbladet som en politifront for å ta horekunder. Hadde jeg gått gjennom med dette, ville jeg vært både jomfru og sexforbryter samtidig. Har altså lite lyst til å kjøpe sex etter denne opplevelsen.
Jeg har alltid vært villig til å gjøre alt med jenter. Klining, sex, dating, hva som helst. Prøver å ikke tenkte på det, men jeg begynner å bli desperat. Jeg blir liggende våken i sorg å tenke på det. Det føles som om jeg blir aktivt nektet en vesentlig del av voksenlivet og det å være menneske.
Jeg swiper alle Tinder-profiler innen 35km rekkevidde hver dag. Har 2 brukere, en med seriøs profil, den andre en ONS profil. De 2-3 matchene jeg får slutter å svare etter et par utvekslinger uansett. Samme på Sukker.no. Jeg har frekventert flere barer i Oslo på jakt etter gira jenter, men de gir meg aldri noen oppmerksomhet selv når de er fulle... ingen romkamerater eller studiekamerater er aktuelle for dating heller. Prøvd ca 50 "cold approach" på universitet og i politisk engasjement, men har alltid fått nei... Til og med prøvd å spontant kysse fulle damer på dansegulvet en 4-5 ganger. Blir selvsagt avvist.
Erfaringsmangelen min begynner å bli et enormt hinder. Jeg prøver å "fokusere på meg selv, ikke ta det så tungt", osv. Men sexlysten og det sosiale savnet har bare økt med åra, og hvis rådet ditt er "slutt å bry deg", kan du holde kjeft. Dette er ikke frivillige tanker. Det er en stadig plage for både konsentrasjon og søvn, bare for å nevne det mest irriterende. Værre blir det at jeg ikke vet hva jeg gjør feil. Hvordan er det meningen jeg skal lære å bli bedre hvis jeg aldri får noe positivt resultat uansett hva jeg gjør? Jeg tar godt vare på utseende og oppførsel, og alle rådene jeg ser på slike situasjonene virker så naive.... "finn ei full dame", eller "Bli kjent med ei som liker deg". Skulle gjerne det. Jeg har tatt alle sjanser jeg har visst om siden jeg var 14, uten hell.
Til oppsummering: Arbeidsledig student som er iferd med å bli ferdig som er 25 år og ukyssa jomfru. Har prøvd alt mulig rart for å bli akseptert sosialt og romantisk. Uten suksess. Pengelens og uten nettverk. Få framtidsutsikter. Bør også nevne at jeg har diagnosen ME, noe som begrenser hvor mye jeg orker av gangen.
Jeg har bare så jævla lyst til å kjenne en kvinnekropp inntil meg. Hva skal jeg gjøre?
submitted by randomnorgebruker to norge [link] [comments]